Reisebrev fra Stian Nilsen

Muselunden spiller Stian Nilsen er en av åtte som mottok Oslo Tour Stipend 2018, for støtte til å dra til Tyyni 2018. Her er hans reisebrev. 

Jeg har med støtte fra Oslo Tour stipendet deltatt i min første utenlandsturnering, Tyyni i Finland. Det er som kjent Europas største discgolf turnering, og hadde i år rundt 750 spillere.

I tillegg til deltakerne, er det et enormt apparat av frivillige som sørger for at dette arrangementet gjennomføres knirkefritt. All ære til disse, de har gjort en vanvittig god jobb!

For min egen del startet uken med oppvarmingsrunder på baner som ikke var en del av turneringen, samt å gjøre med kjent med de banene jeg faktisk skulle gå. Jeg og mine reisekamerater gikk en C-tier på Sibbe på onsdagen, som gikk fryktelig dårlig for meg. Jeg ble tidlig spist opp av den krevende banen, og når man ligger på +5 etter 2 hull er det vanskelig å beholde hodet på rett plass. Det var uansett en verdifull gjennomgang av banen før turneringen startet, så jeg fokuserte på det.

Torsdag startet selve hovedturneringen, hvor MA3-klassen jeg stilte i startet på en bane som heter Kartano. Jeg hadde fått tid til en runde kvelden før, og likte banens layout godt.

Den besto av åpne hull på gress-sletter, omringet av OB-linjer, og trangere hull satt opp langs gangveier i skog. Jeg startet med en god front 9, men hadde noen fryktelige drives på back 9, som gjorde at jeg endte runden på +7. Totalt sett var jeg greit fornøyd med dette, alt tatt i betraktning.

Dag 2 skulle spilles på Sibbe, og jeg så frem til å revansjere resultatet fra C-tieren tidligere i uken. Dessverre ble vi møtt av kraftig vind og sidelengs regn denne dagen. Det var mildt sagt svært vanskelige forhold. Jeg klarte imidlertid å starte runden bedre enn sist, men ramlet fort sammen når vi kom til de lange, åpne par 4 hullene. Med våte disker, og paraplyer som fløy av gårde som heliumballonger på 17.mai ble min mentale styrke atter en gang satt på prøve, men jeg fikk resatt hodet for hvert hull og forbedret meg i det minste noe fra min forrige runde på samme bane.

Etter å ha falt altfor mange plasser på resultatlistene etter dag 2, var målet før finalerunden å klatre litt på listene igjen. Jeg hadde fått gått gjennom banen vi skulle spille kvelden før, og likte også denne godt. Med Espen Paulsen med meg som caddy og moralsk støtte gjorde jeg en jevnt ålreit runde uten store tabber, i hvert fall frem til og med hull 17. Hull 18 på Keinukallio var et hull som måtte løses smart og fornuftig, om man skulle klarer par, noe jeg hadde klart fint på oppvarmingen. Denne gangen gikk jeg dermed på en liten OB-smell, og måtte ta til takke med en 7’er på siste hull. Trøsten er at jeg var langt fra alene om det, og jeg var heller ikke i nærheten av å ha det høyeste tallet på dette hullet. Runden endte dermed på +14, men det var nok til å klatre litt i sammendraget, og jeg sa meg fornøyd med det.

Totalt spilte jeg også godt over egen rating gjennom hele uken, så alt i alt har det var en meget god turnering for min egen del, og en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Det var en sann fryd å få spille på baner som er såpass gjennomførte og profesjonelle, og selv om jeg ble i overkant utfordret til tider hadde jeg det kjempeartig! Det er ingen tvil om jeg skal tilbake hit, og jeg gleder meg allerede til neste år.

Jeg vil gjerne takke Jørn Idar, og resten av Oslo Tour gjengen, for stipendet som gav meg muligheten til å være med på dette, og for alt dere gjør for sporten vår! Dere er suverene!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.